Ulv i fåreklær

«Skue ikke hunden på hårene» heter et ordtak. Personen rett over meg er et godt eksempel som underbygger ordtaket: Han er slank, nærmest spinkel. Vei­er bare 65 kilo og er 176 cm høy. Lett match, ville mange bråkebøtter si. Det trodde også de to kraftpluggene som ville rane ham utenfor jernbanestasjonen i Utrech i Nederland. aldri har de tatt mer feil. Pang, sa det, og den ene lå langflat på fortauet. Den andre satte ny personlig rekord i sprintløp – nedover gata.

Det de stakkars ungdomme­ne ikke visste var at «Narvik-gut­ten, Ben Offerbeek (34) var ka­rateksperten og tidligere elitesoldat.

– Jeg var i en presset situasjon og ble tvunget til å forsvare meg. Karate er ellers ikke det jeg prak­tiserer i gata, men i idrettshallen, presiserer han.

Til Narvik i 1981

Ben Offerbeek er opptatt av å få fram karate som en seriøs sports­gren. Da han kom til Narvik i 1981, var det få eller ingen som kjente til sporten. I dag finnes det 100-talls personer som har fått opplæring av ham. Han har sågar utviklet en hard kjerne som skal representere Norge i sommerens europamesterskap i Goju kai – en japansk form for selvforsvar.

-Vi har fått et meget bra karatemiljø i Narvik. Del er bare et tidsspørsmåI før et par av talente­ne får internasjonalt gjennombrudd, sier han overbevisen­de.

Halvt indonesisk

Ben Offerbeek kan ikke kalle seg «ektc narvikgutt». Han er født og oppvokst i Holland, nær­mere bestemt en liten by som he­ter Papendrecht – tre mil utenfor sjøfartsbyen Rotterdam.

– Jeg kan ikke en gang kalle meg ekte hollender. Far er indo­neser – mor halvt indonesisk og halvt hollandsk.

Mobbing og slåssing

– Fikk du merke i oppveksten at du ikke var ekte hollender?

– Ja. det var mye rasisme. Mye mobbing og slåssing. En hard og tøff oppvekst.

– Var det i denne tida du blc in­teressert i kampsport?

– Ja. det kan du godt si. Jeg måtte lære å forsvare meg. Men skikkelig instruksjon fikk jeg først da jeg vervet meg som ma­rinejeger.

Bodde i Ny-Guinea

– Så du har vært profesjonell sol­dat?
– Ja. I fire år. Gikk i min fars fotspor. Han var yrkesmilitær og dro verden rundt. Ofte med resten av familien på hjul.

Vi bodde blant annet to år i Ny­-Guinea. Du vet, der det bor kanni­baler. Som guttunge hadde jeg hørt mange skrekkhistorier om dem og var livredd da vi flyttet inn i eneboligen – midt i junge­len. Men etter hvert oppdaget jeg at frykten var ubegrunnet. Bare vi holdt oss unna dem, var de fredfulle og hyggelige.

Ble marinejeger

Ben var 18 år da han vervet seg som marinejeger.

-Vi var 90 unge gutter som star­tet på opptaksprøvene. Da prøvene var over ei uke senere sto vi bare tre tilbake. Resten hadde gitt opp underveis i testen som mildt sagt som tøff. Det var psykiske tester i alle varianter, svømming over tusenvis av meter, sykling til vi omtrent stupte i bakken og hundrevis av daglige armheving­er.

Elitesoldat

Vi som kom gjennom nåløyet ble sendt til marinejegernes opplæringssenter ved Rotterdam. Her fikk vi åtte måneders opp­læring før vi kunne kalle oss ma­rinejeger. Deretter tok jeg spesialutdannnelse som fallskjermjeger og skiinstruktør. og ble elitesol­dat med grønn beret og det hele.

Traff kjærligheten

– Men hvordan havnet du i Nar­vik?
– Jeg var i det whisky-kompani­et, som var øremerket for å kom­me Norge til unnsetting i en eventuell krig. Vi dro derfor ofte på øvelse til Norge. I 1976 var jeg med en hollandsk forsyning­sbåt til Narvik. På permisjon en kveld havnet jeg på Fossestua. Der traff jeg Elisabeth. Det var kjærlighet ved første blikk.

Flyttet til Narvik

-Det var altså hun som fikk deg til å hoppe av som marinejeger? – Hun var en sterk medvirkende årsak. Jeg hoppet i hvertfall av i 1979. Vi bosatte oss ett år i stor­byen Leeuwarden i Holland, men mistrivdes og flyttet til Narvik.

Den første tiden jobbet Ben Of­ferbeek som altmuligmann hos entreprenørfirmaet BT-bygg. Han kunne lite norsk og støtte ofte på pussige episoder.

– En arbeidsleder ba meg hente ei trillebor. Og jeg grublet som fan hva en trillebor var. Stolt som jeg var, torde jeg ikke spørre. Tok i stedet en sjanse og hentet ei sag, sier han.

Friidrett og nærkamp

På denne tida var han også aktiv friidrettsutøver. Var med i ba­neløp. terrengløp og stafetter for Fagernes ldrettslag. Men etter hvert kom andre interesser inn i bildet. I første rekke kampsport.

– Under en ferietur i Holland fikk jeg opplæring i en indonesisk form for nærkamp. Og da jeg kom hjem, fikk jeg med meg sju-åtte mann. Vi satte i gang med hard og systematisk trening, sier han.

Tre år senere – under en ny feri­etur i Holland – fikk han opp­læring i en annen form for kamp­sport, Goju kai.
– Det er en japansk form for nær­kamp og den gikk rett hjem i Narvik. I tre år konsentrerte vi oss hell og fult for Goju kai, som oversatt til norsk betyr hard, myk og stil.

Karate-guru

Men mot slutten av 1988 måtte vi begynne helt på nytt igjen.

Vi klarte det mesterstykke å få Shihan lngo de Jong til Narvik. Han er australier bosatt i Sverige og nærmest en guru i karatever­den med seks grader over svart belte. Da han fikk se hvordan vi trente, så han store muligheter for å bygge opp en god klubb. han lærte oss pedagogisk utdan­ning i Goju kai karate. I dag er vi 80-90 personer som driver med karate i Narvik. Instruktørene har gjennomført kurs i barneidrett. trener I-kurs og C-dom­merkurs i karate. Den yngste er seks år – eldste 42. Karate gir god mosjon. Dessuten lærer du disiplin, høflighet og respekt for en motstander. Denne etikett gjelder også utenfor treningslokalene.

Lite skader

– Men er del ikke lett å skade hverandre?
– På internasjonalt toppnivå kan det gå hardt for seg. Men de har trent seg opp til å tåle en hard støyt. Blant mosjonistene,  som utgjør 90 prosent. er det ikke mer skader enn i andre idretter.

– Er det mange som misbruker idretten. feks. på restauranter og på gata?
– Skjer det blant våre utøvere, må de stå til rette i allmøte. I verste fall kan de bli ekskludert fra klubben. Det er strenge regler fordi vi ønsker å bli oppfattet som en seriøs idrett.

Lærer selvbeherskelse

– Får man ut agressjon ved å dri­ve med karate’?
– Det gjør man utvilsomt. Dessu­ten lærer man selvbeherkelse.

– I Narvik drives det to former for kampsporter. Hva er egentlig forskjellen på karate og taekwon­do?

– I karate, som kommer fra Japan, brukcs 50 prosent føtter og 50 prosent hender. I taekwondo som forøvrig kommer fra Korea, brukes 80 prosent føtterr og bare 20 prosent hender, sier Offerbe­ek, som også er formann i Nord­land karate- og taekwondo krets.

Innenfor karate og teakwondo er det forskjellige grader, alt etter hvor god du er. Det er her beltefar­gen kommer inn i bildet. Med svart belte er du god. men best er du med 10 dan.

Svart helte

Offerbeek skal prøve seg på svart belte i sommcr.

– Jeg skal opp til prøve i Karl­skoga i Sverige.

Går det bra, vil han også øke sin verdi som instruktør. Det er vik­tig, fordi han lever av karate. Tre timer daglig driver han instruk­sjon i eget lokale i Idrettens Hus.

-lngen må tro at jeg blir rik av dette. Det er såvidt endene møtes, sier Offerbeek.

Han stortrives i Narvik. Men lengter han ikke hjem til Hol­land?

– Narvik er hjemme for meg. I Holland er det for mange men­nesker og dårlig luft.

 

Per Helge Berg
Fremover